Hva er væske i mellomøret?
Mellomøret er forbundet med svelget gjennom øretrompeten (tuba Eustachii). Denne forbindelsen har blant annet betydning for utligning av trykkforskjeller mellom omgivelsene og mellomøret. Dersom øretrompeten er trang og eventuelt avstengt, oppstår det undertrykk i mellomøret. Dette kan føre til at slimhinnen i mellomøret blir irritert, og det skilles ut væske. Når øretrompeten er tett, mister man også den naturlige drenasjen. Væske i mellomøret fører til at bevegelsene av trommehinnen dempes, og resultatet blir nedsatt hørsel.
Som regel er det slim og snørr i nesen som stenger øretrompeten. Væske i mellomøret (serøs otitt) utvikler seg derfor ofte etter forkjølelser. Ved akutt mellomørebetennelse fylles mellomøret av verk/puss. Når denne infeksjonen behandles, eller går over av seg selv, ser man hos 10 til 20 prosent at væsken i øret ikke forsvinner før etter lang tid. Noen ganger kan man imidlertid ikke påvise slike årsaker til sykdommen.
Hvem får væske i mellomøret?
Tilstanden forekommer hyppigst hos barn etter forkjølelse eller ørebetennelse. Før skolealder har minst 80 prosent hatt én eller flere episoder med væske i mellomøret over uker eller måneder. Man mener at dette har sammenheng med at åpningene i nese og øretrompet naturlig er trangere hos små barn, og at det derfor skal mindre til før øretrompeten blir tett. Også voksne kan få denne tilstanden, som regel som følge av nesetetthet.
Forhold som gjør at enkelte er mer disponert for å få væske i mellomøret, er:
-
Forstørrelse av lymfevev i svelget, særlig det som betegnes de falske mandlene
-
Dårlig funksjon av øretrompeten
-
Allergi med hevelse av slimhinne
Barn som går i barnehage, er noe mer i risiko fordi de hyppigere utsettes for forkjølelser enn andre barn. På ethvert tidspunkt har fem prosent av barn i alderen to til fire år vedvarende (over tre måneder) hørseltap på begge ører som følge av væske i mellomøret.
Diagnosen
Ofte er det få eller ingen symptomer. Hos barn er det vanlig at sykdommen oppdages ved at foreldrene merker at barnets hørsel er nedsatt. Sykdommen kan også vise seg ved at språkutviklingen forsinkes. Hos små barn kan man se irritasjon og uro.
Større barn og voksne vil få symptomer som dotter i ørene, og merkbart nedsatt hørsel. Ofte har man også gjentatte, korte episoder med verk eller sting i øret. Ved mistanke om denne diagnosen vil legen foreta en undersøkelse av øret ditt ved å lyse inn gjennom øregangen og bedømme trommehinnen (otoskopi). Legen vil da kunne se at det er væske i mellomøret. En eventuell hørselstest vil vise nedsatt hørsel. Tympanometri der legen måler bevegeligheten til trommehinnen, er en annen undersøkelse som kan bekrefte at det er væske i mellomøret.
Behandling
Væske i mellomøret går over av seg selv hos cirka 80 prosent. Behandling er med andre ord unødvendig i de fleste tilfeller. Dette er grunnen til at man vanligvis venter noen måneder med aktiv behanding.
Dersom tilstanden vedvarer, og hørselen fremdeles er svekket etter tre til seks måneder, er det aktuelt å henvise barnet til en øre-nese-hals-lege for å vurdere om det skal stikkes hull på trommehinnen. I mange tilfeller vil legen under inngrepet legge inn et lite dren i trommehinnen (se tegning) for å holde luftpassasjen åpen. Et slikt dren vil falle ut av seg selv etter noen måneder til ett år, og i løpet av den tiden vil irritasjonen som regel falle til ro. Hos barn vil også plassforholdene bli bedre etter hvert som barnet vokser, slik at risikoen for å utvikle denne sykdommen på nytt blir mindre. Det er helst de barna med mye plager som har størst nytte av å få innsatt dren. Drenet gjør at hørselen bedrer seg og risikoen for ørebetennelser avtar.
Nyere forskning har vist at drenbehandling ikke er så avgjørende for tale- og språkutvikling som man tidligere har trodd. Det er derfor en tendens til at drenbehandling nå benyttes sjeldnere.